topp_logo.jpg

 

VANNKRAFT FRAMFOR VERN I VERMEDALEN? (REINHEIMEN)

Skrevet av Torgrim Sørseth, fredag 28. november 2009

vermedalen.jpg

Det er ikke bare på Dovrefjell det kjempes for å bevare vernet Norsk natur. Planer om ny inntaksdam i landskapsverneområdet Brøstdalen i Rauma, med tunnel til Verma, er heldig vis blankt avvist av kommunepolitikerene. Men å gjøre inngrep i landskapsverneområdet Vermedalen, i forbindelse med opprusting av kraftverket på Verma, det er det få som er i mot. Stein P Aasheim tar heldig vis til motmæle og mobliliserer ny lenkegjeng - 37 år etter Mardøla! Stå på Stein, det er klart vi kommer for å støtte opp om et vassdrag som er vernet etter 5 forskjellige forskrifter!

Her er Stein P. Aasheims knakende gode kronikk fra Romsdals Budstikke 26/11-2009. Det er så mange paraleller til Snøheimsaken at vi blir skremt!

Hvor varig er vernet når det er varig vernet?

!! Varsel om mobilisering til alle landets lenkegjenger !!

”Vi vil gjøre dette til en kampsak”, sier de. Vi må ta dem på ordet.  Dette er ingen lek lenger. Mørebenken på Stortinget har gått til frontalangrep på ”Verneplan for vassdrag”.  De har gått løs på den, der hvor den er som aller sterkest; Raumavassdraget.

 

Rauma-Ulvåa, ligger beskyttet bak en hel mur av vernerestriksjoner.  Hvis de greier å bryte seg gjennom der, da står hele ”Verneplan for vassdrag” for fall. La dette være klart:

  • Raumavassdraget inkludert Verma, som det nå skal kjempes om, ble varig vernet av Stortinget i 1993.
  • I tillegg ble Vermedalen naturreservat opprettet i 1999. (I tråd med bl.a. NVEs innspill ble grensen lagt inntil dagens inntaksmagasin for Verma kraftverk.)
  • I tillegg kom Verma i 2001 inn under vannressursloven (Lov om vassdrag og grunnvann). Loven sier bl.a. at ”Ingen må foreta kraftutbygging i strid med Stortingets vedtak om vern av vassdrag.”
  • I tillegg ble Rauma Nasjonal lakseelv gjennom stortingsvedtak i 2003.
  • I tillegg ble fredningen av Verma ytterligere forsterket gjennom opprettelsen av Romsdalen landskapsvernområde i 2006.
  • På tross av alle vernerestriksjonene, søkte Rauma Energi i 2001 om tre forskjellige varianter av ”opprusting” av Verma Kraftverk, med ”kampsaken” Storhaugen som det mest ekstreme.  NVE avslo samtlige alternativer fordi de alle er svært negative i forhold til verneverdiene i området.
  • På toppen av det hele kommer så miljøvernminister Erik Solheims skriftlige og usedvanlig entydige svar til Frps Oskar Jarle Grimstad for få uker siden. Etter å ha forklart at innspillene til Grimstad forlengst har vært gitt en grundig vurdering, avslutter Solheim med å understreke at ...Jeg ønsker derfor ikke å initiere en prosess med tanke på å endre vernegrenser i dette området.
  • Det hører med til bildet at kommunestyret i Rauma selv stemte for Verneplan IV og varig vern av Raumavassdraget i 1991.

 ”Vanskelig nøtt”:  Er det mulig å få det inn med flere teskjeer? Er det nødvendig med enda større bokstaver? Åpenbart ja.  Miljøvernministerens klare svar 23. oktober resulterer i følgende utrolige konklusjon fra pådriver og mørebenkmedlem Tove-Lise Torve til Åndalsnes Avis få dager senere: ”Jeg er styrket i troen på at dette utbyggingsalternativet er det eneste riktige”.

Uttalelsen kommer etter å ha vært på befaring i Vermedalen.  Selv etter å ha vandret rundt i denne villmarksperlen i romsdalsfjellene, for det er det den er på denne årstiden, har hun ikke ett eneste ord å si om hvor flott det er der inne.  En tidlig vinterdag i Vermedalen er en sjelden naturopplevelse.  Stille og uberørt. Kanskje var det ferske jervespor.  Men hun finner ingen ting som har verneverdi. Og det er ikke fordi hun ikke får nok spalteplass. To hele sider. Det ante oss…

Hun innrømmer riktig nok at stortingsvedtaket om varig vern ...blir en vanskelig nøtt å knekke. Det må være hva man kaller en understatement. Det er arrogant.  Det er freidig.  Og det er utrolig provoserende.  Stortingsvedtak, lovvedtak, høringsuttalelser, NVE-avslag og utredninger oppad vegger og nedad vegger over en periode på snart 20 år blir bagatellisert til ”en nøtt å knekke”. Det er rett og slett respektløst.

Styreleder Jon Ekroll i Rauma Energi ser også utfordringen: ”Det er en del formaliteter som må på plass dersom planene om flytting til Storhaugen skal nå fram”, sier han til Romsdals Budstikke. Det er ingen stor overdrivelse. Det vil være et historisk vedtak dersom Stortinget opphever de restriksjonene som ble gjort gjennom verneplanene for vassdrag. Det vil i så fall være første gang. En slik avgjørelse ville være et smertelig tap for natur- og miljøvernsaken i Norge. Det vil vekke til live alt som finnes av naturvernere og lenkegjenger i dette landet. Og det vil vekke oppmerksomhet at det er en kommune som spesielt framhever sitt forhold til naturglede og friluftsliv som er pådriver for inngrepene.

Det må være åpenbart at ”varig” var ment å vare lenger enn fra det ene tiåret til det andre. Hva skulle poenget være med alle de langvarige, grundige og tidkrevende utredningene som resulterte i en plan for hvilke vassdrag som skulle vernes hvis det bare skulle gå noen få år før man satte i gang igjen? Det finnes nemlig ingen nye momenter i denne saken.  Alle argumentene som mørebenken nå framfører har inngått i tidligere vurderinger.  Dette ble poengtert senest i miljøvernministerens svar til Grimstad: Forut for dette vernevedtaket i 2006 (Romsdalen landskapsvernområde) ble også verneverdiene vurdert opp mot mulig oppgradering av Verma kraftverk. Nok en gang. Dette er bare tre år siden. Altså forrige Stoltenberg-regjering.

Verneplanene rakner:  ”Vi snakker om ren, fornybar energi”, er hovedpoenget til de som nå erklærer kamp. Det er ingen som er uenig i at vannet som renner i Verma og Rauma er både rent og fornybart.  På samme vis i dag som da elva ble vernet i 1993. Hvis dette nå plutselig er blitt tilstrekkelig som begrunnelse for å oppheve vernebestemmelsene, vil det være en prinsippavgjørelse som sparker bein under hele ”Verneplan for vassdrag”. Hvis restriksjonene som beskytter Rauma oppheves med den begrunnelse at vannet i Rauma er rent og fornybart, da rakner både Verneplan I, Verneplan II, Verneplan III, Verneplan IV og Verneplan V.

Hva da med Gaularvassdraget eller Lomsdalsvassdraget eller Tovdalselva?  Her er ren og fornybar energi i gigawattvis. Ingen av disse elvene har høyere vernestatus enn Verma.

Selvfølgelig har de rett i at samfunnet har endret seg på disse årene.  Det vi har igjen av uberørt natur er blitt enda mer verdifullt.  Bevisstheten om betydningen av biologisk mangfold er forsterket.

Hvorfor er det ikke slik at de politikerne som hevder å tale naturens og miljøets sak gleder seg over å ha et eksepsjonelt verdifullt naturområde i sine lokale fjelltrakter?  I stedet opplever vi en diskusjon for åpen scene om hva som er den beste taktikk for å greie å oppheve de bestemmelsene som skal beskytte naturen og miljøet.  Hvordan greie å underminere det særdeles grundige utredningsarbeidet som ligger forut for vernevedtakene?  Hvordan greie å knekke nøtten?

Med respekt å melde, det er iallfall ikke lett å øyne noen naturglede. Hvis bakgrunnen hadde vært en genuin bekymring for natur og miljø, da ville engasjementet blitt satt inn på helt andre felt enn å eliminere det som tidligere myndigheter har gjennomført av natur- og miljøvern. Tvert imot er det nærliggende å tenke at bekymringen for naturen og ”miljøhensyn” ikke er annet enn et vikarierende argument.  Et påskudd.

Og hvis jeg tar feil, hvis det virkelig er slik at innsatsviljen for å demme opp en varig(!) vernet elv, skyldes en dypfølt bekymring innerst i Romsdalen for at Tjeldbergodden og Ormen Lange ikke skal få nok strøm, eller en nærmest naiv selvoppofrelse fra en liten fjordkommune på Vestlandet, i håp om en tilsvarende reduksjon av kullkraftproduksjon i Mellom-Europa – ja, da må jeg bare si at jeg tar av meg hatten. At Rauma kommune er villig til å gå foran som et godt eksempel og ofre noe av det mest verdifulle vi har, er i så fall så uselvisk at det knapt er til å fatte.

Eller er det så enkelt og så snevert, både i Vermedalen, rådhuset på Åndalsnes og i korridorene på Stortinget, at det eneste som har verdi i dette landet er det som står på kontoutskriftene? Og den eneste naturen vi til syvende og sist er villig til å verne er den som likevel ikke kan brukes til noe annet?

Absurd bilde: Kraftforsyningen i Midt-Norge er anstrengt.  Det er ikke fordi du og jeg og husholdningene i bygd og by bruker mer strøm.  Vårt forbruk har faktisk gått ned de siste årene. Det var vedtaket om Ormen Lange og utvidelsen av Hydro Aluminium i Sunndal som var utløsende. Som beregnet, kom gapet mellom behov og tilgang i kritisk ubalanse fordi forsyningslinjene fra omverdenen er for dårlig. Vi har altså det absurde bildet, at for å ha nok kraft til å hente opp fossil, ikke fornybar energi fra Ormen Lange, skal vi ødelegge en elv som er vernet for all framtid på grunn av sine spesielle naturkvaliteter. Forsyningssituasjonen må åpenbart få en langsiktig løsning.  Som et midlertidig grep for å dekke en forbigående utfordring skal det gjøres et evigvarende inngrep i varig vernet natur.  Dette har ingen ting å gjøre med ”miljøhensyn”, verken i den ene eller den andre enden av argumentasjonsrekka.  Tvert imot! I begge ender.

Grunneierne er positive til inngrepet leser vi. I alle fall de to som Åndalsnes Avis velger å intervjue, og som mørebenken er fornøyd med å lytte til. De synes det er greit å demme ned myrene (”som ikke kan brukes til noe likevel”).  De får et fiskevann i stedet, og Rauma Energi snakker høyt og gjerne om all yngelen de skal sette ut.  Og ikke minst ønsker de to en utvidelse, omlegging og oppgradering av veien til setrene sine. Det er et ståsted jeg har respekt for.  Jeg beklager holdningen og er fundamentalt uenig, men det er rene ord for pengene.  Ikke noe svada om miljøhensyn. (Det samme energiverket er påfallende mer dempet med detaljer om inngrepene som nyveien vil kreve.)

En annen sak er at det ikke finnes belegg for utsagnet som arbeiderpartiets Else-May Botten refereres på og som sikkert blir gjentatt overfor departementet, at ”de berørte grunneierne alle er positive til en oppdemming”.  Jeg tipper hun ikke en gang vet hvor mange grunneiere som vil bli berørt hvis Rauma Energi skal mer enn doble produksjonen fra Verma Kraftverk og oppgradere overføringskapasiteten nedover dalen.

Og hva blir igjen av ”landskapsvern” hvis det er helt kurant å dundre inn med bulldosere og gravemaskiner og snu opp ned på hele landskapet? Fiskeyngel eller ei. Til og med under dekke av at ”dette er det beste for miljøet”!  Jeg eier selv en liten hytte et steinkast fra Storhaugen.  To rom og en utedo. Selv den minste utvidelse av denne hytta er underlagt de strengeste restriksjoner.  Men det henger ikke på greip når jeg ikke en gang får utvide utedoen min, mens det er helt i orden å bygge en ti meter høy og 200 meter lang dam et steinkast bortenfor. Rauma Energis oppfatning er at demningen ”i liten grad vil påvirke landskapet” - ! Kommentarer overflødig.

Gamle sår rives opp: Åndalsnes Avis har den siste tiden fungert som megafon for utbyggingsinteressene.  Avisen har åpenbart en agenda på siden av den objektive og kritiske journalistikken.  Det får så være.  Verre er det at den såkalte mørebenken på Stortinget er blitt forledet til å tro at det finnes en slags folkebevegelse for å oppheve vernebestemmelsene for Raumavassdraget. Mørebenken har varslet kamp.  De vil grave opp igjen skyttergravene. På Romsdalsmuseet står det lagret 35 arkivbokser fra forrige runde, den betente vassdragsvernkampen på 80-tallet som altså resulterte i varig vern.  Det blir neppe færre bokser denne gang. Uansett hvem som måtte vinne den kampen som det nå er tatt initiativ til, kommer det til å bli en ny, bitter skyttergravskrig, og det kommer til å rive opp gamle sår og skape nytt vondt blod i lang tid framover. Og ikke minst kommer det til å sette den positive trenden som Rauma kommune er inne i langt, langt tilbake.

I 2006 valgte Rauma kommune å profilere seg gjennom visjonen ”Verdens beste kommune for naturglade mennesker”.  Det skjedde etter en lang prosess med folkemøter i alle bygdelag, spørreskjemaer og strategidokumenter. Alt for å være helt sikker på at dette var en visjon som hadde forankring både hos mannen i gata, hos næringslivet og til slutt i kommunestyret. Siden den gang har Rauma møysommelig bygget opp en merkevare og en image rundt denne visjonen – og ikke minst en stolthet hos kommunens innbyggere som har vakt oppmerksomhet langt utenfor Raumas grenser.  Nedgangen i folketallet er stagnert. Vi kniver om tittelen ”Årets friluftslivskommune” blant alle norske kommuner. Kommunens representanter holder forelesninger over hele landet for å fortelle hvordan man får engasjement og samhold bak en visjon som forteller at i denne kommunen er vi gladere i naturen enn noe annet sted i hele verden.

”Naturglede” er et romslig begrep.  For noen er det kajakk og bratte fjellvegger.  For andre er det motorbåt og appelsin på Bruhaugen. Slik må det være.  Men å markere seg som den kommunen som går i bresjen for å oppheve beskyttelsen av et av de sterkest vernede fjellområdene i Norge, det er definitivt det motsatte av naturglede. Det bryter til de grader med Raumas visjon at det kommer rett og slett ikke til å bli forstått.  Men det kommer helt sikkert til å bli lagt merke til. Naturgleden stakk ikke dypere.  Som raumaværing, stolt av kommunens visjon, vil jeg i så fall si: Kom ikke og snakk til oss om naturglade mennesker etterpå.  Finn heller på et annet slagord.

Det koker ned til troverdighet.  Dette er tidspunktet å vise at man mener noe med festtalene, annonsene og slagordene!  Å gi ryggsekker til skoleungene kan hvem som helst gjøre.  Det er bare en PR-gimmik.  Det er når det koster, at det viser seg hva vi står for. Kjære naturglade politikere som mener at miljøhensyn skal ha førsteprioritet. Her må dere velge side.

 

Stein P. Aasheim, Raumaværing

Bevar Dovrefjell mellom istidene l Stette, 6260 SKODJE l  post@bevardovrefjell.no  Web design og CMS: Osberget AS